Velg markedsområde

Fortellingen om engcon – og satsingen som ble vellykket!

Selskapet engcon ble grunnlagt i 1990, men sagaen begynte egentlig fem år tidligere da en oppfinner fra Orust prøvde å få noen til å starte produksjon av tiltende og roterende aggregater til gravemaskiner.

Jobben i bedriften Noreco var Strömsund-gutten Stig Engströms første. Noreco lå i Umeå og var en servicebedrift for masseindustrien. Og fordi Stig er en allsidig mann, jobbet han med så vel konstruksjon, produksjon som marked. Da oppfinneren Ulf Holmdahl kom inn på Noreco hadde han vært rundt hos flere produsenter for å få i gang produksjon av hans patenterte snurrende og vippende redskapsfeste. Spør du Stig, husker han det som om det var i går – det var den 15. september i 1985, og det var en skikkelig aha-opplevelse. Stig så potensialet.

Noreco begynte å produsere snurrende redskapsfester, som fikk navnet Rototilt. For det var selve greia, å få uendelig rotasjon samtidig som redskapene kunne skråstilles. Og produksjonen begynte etter hvert å skyte fart – totalt leverte Noreco over 150 aggregater

– Men aggregatet hadde mange barnesykdommer, utstyret tålte ikke skikkelig hard kjøring, og det var mange reklamasjoner, sier Stig. Dessuten hadde bedriften en tung økonomi også av andre grunner, så de hadde ganske enkelt ikke mye handlingsrom da 1990-tallet nærmet seg.

engcon blir til

I 1990 tilbød Stig seg å ta over bedriften og fortsette å utvikle Rototilt. Men timingen var dårlig, og Norecos eiere ville fortsette på sin måte. Stig hoppet av og flyttet hjem til Strömsund. Han brant for ideen og ville gå ett skritt videre med den. engcon ble til. Og Noreco gikk konkurs et par år senere.

– Jeg tok med meg ideene hjem for å foredle dem. Min bror Ulf gikk inn som passiv deleier, men han fortsatte å drive familiens transportselskap. Selv hadde jeg sett manglene ved Rototilten og la hele sjelen i å forbedre produktet, sier Stig og husker tilbake; men det var jo ikke så enkelt.

For det var vanskelig å få den til å fungere slik han hadde tenkt seg. Et av problemområdene hadde vært hydraulikken, så Stigs løsning på det var å lage en helt mekanisk-elektrisk snurrende rotasjonsenhet. Det ville være både billigere og enklere hvis det fungerte. Det fungerte ikke i det hele tatt. Etter mye om og men gikk han tilbake til hydraulikkløsningen, som fortsatt gjelder.

– Den gangen, på begynnelsen av 1990-tallet, var det tøft. De første årene handlet om utvikling av produktet, og det ga jo ingen inntekter. Min personlige gjeld økte derimot drastisk, sier Stig. Jeg hadde vært uten inntekt i to år, og i september 1992 måtte jeg få inn penger, så jeg begynte å jobbe i en bedrift i Dorotea.

Stig hadde ikke jobbet mange dager i Dorotea før han innså at han ikke hadde noen fremtid der. Arbeidsoppgavene var i prinsippet å redusere personell, og allerede ved juletider i 1992 begynte lysten på å få i gang engcon-prosjektet for alvor å komme tilbake igjen. Han etablerte nye kontakter, og i 1993 begynte en av kompanjongene fra Noreco, konstruktøren Kjell Högberg, i engcon.

– Kjell tegnet frem dagens løsning, og EC20 ble produsert. Og i begynnelsen var det ikke så mange som ville ha den. Salget gikk tregt. Produktet var ikke testet ut, prototypen var vel ikke helt pålitelig, men vi måtte få i gang salget, sier Stig.

Tvilsomme leveringstider

Stig hadde noen kjepphester når det gjaldt engcon, og de er med den dag i dag: Sluttkundene er de absolutt viktigste, det skal være rom for internasjonal utvidelse og mye produksjon etter legoprinsippet. Så da Stig skulle starte markedsføringen av den nye EC20, sendte moren hans og noen til direktereklame til 10000 potensielle kunder. 50 svarte og fem kjøpte faktisk.

– I begynnelsen var det litt så som så med leveringssikkerheten, innrømmer Stig. Noen kunder havnet mellom to stoler, andre mistet tålmodigheten og gikk til konkurrenten som hadde kjøpt Norecos konkursbo, sier Stig. Men noen hadde virkelig tro på det vi holdt på med. Den første som kjøpte en tiltrotator, Harry Persson, insisterte på å få fakturaen i 1993. Leveransen var estimert til begynnelsen av 1994. Det var jo et ønske vi lett kunne oppfylle.

Nå hadde det seg slik at Harrys kone, som tok seg av økonomien, ved en tilfeldighet faktisk betalte på forskudd, og disse pengene brukte vi til å ferdigstille tiltrotatoren. Men i januar skulle Degerberga Grus och Schakt ha et roterende redskapsfeste. Harry konstaterte at det var lenge til våren og gravemaskinsesongen, så denne kunden fikk (og betalte for) Harrys aggregat. Sånn i ettertid har vi ledd mye av dette aggregatet som ble solgt to ganger, og Harry føler seg delaktig i engcons suksess. Med rette.

På dette tidspunktet jobbet det bare to personer i bedriften – Stig Engström og Jocke Markusson. Høsten 1993 begynte Monica Engström, og i 1994 kom Håkan Wiik inn i bildet. Arbeidsfordelingen var klar – Håkan solgte, Stig og Jocke filte og skrudde i garasjen, og Monica holdt styr på økonomien.

– I denne perioden var vi så utydelige som vi turte når det gjaldt leveransene. Flere ganger hendte det at vi tøyde leveringsdatoene mer enn lovlig, og vi ble etter hvert også tvunget til å tøye sannheten. Til vårt forsvar må det sier at vi var svært nøye med å levere så gode produkter som mulig, og om kunden fikk et problem, kom vi umiddelbart til unnsetning og løste problemet. Det var viktig da, akkurat som nå.

Ta skiten av går’n!

I oppstarten hadde engcon to entusiastiske forhandlere på vestkysten som inviterte Stig ned til en visning av tiltrotatoren på en stor gård utenfor Åsa i Halland. Bonden, som var rundt 50, fulgte interessert med da aggregatet skulle monteres på en av gårdens gravemaskiner. Plutselig dukket det opp en gammel gubbe som lurte på hva som stod på og hva det var for slags folk som stod der. Og bonden forsøkte å forklare sin gamle far, men gubben freste bare og sa: Ta skiten av går’n. Og slik ble det.

– Det var jo helt tydelig hvem som bestemte der! ler Stig. Da det skjedde, var det nesten surrealistisk, men episoden har gitt oss mang en god latter i ettertid.

I utlandet var tiltrotatorer enda mer ukjent enn i Sverige. Om ikke annet merket Stig det da han var på Bauma utenfor München i 1995. Messen er en gigantisk begivenhet, og Stig bestemte seg der og da: Han skulle være med på neste messe i 1998. I november i 1997 ville engcon bestille en plass på messen i mai. I god tid for å være sikret en plass. Agenten var litt i tvil om de ville få en plass siden engcon var litt sent ute.

– Sent ute? Jeg syntes vi var ute i god tid. Helt til agenten sa at påmeldingsfristen gikk ut i november – året før. Men de gjorde det de kunne og tilbød oss en plass ved østre inngang, ved siden av Caterpillars stand. Noen ganger har man mer flaks enn man fortjener, sier Stig. Vi tok plassen, og vi bestiller den hver gang.

Å reise på en slik messe på et lavt budsjett er en opplevelse. Første gangen lånte vi et telt som vi, sammen med utstillingsmateriell og tiltrotator, pakket inn i Stigs Audi 100. For å få plass sagde Stig av teltstengene, før ekvipasjen kjørte av sted. Bauma ble en suksess. Tiltrotator-demonstrasjonene med innleid gravemaskin og blågul skuff tiltrakk seg mye folk, og engcon havnet på forsiden av entreprenøraviser som hadde reportasjer fra messen.

Rett oppover

I 1993 hadde engcon 3,5 ansatte og en omsetning på 600 000. I 1999 var de tolv ansatte og i fortsatt vekst. I 2008 jobbet det et hundretall i engcon, og omsetningen var på 535 millioner. Til tross for at omsetningen gikk ned i finanskriseåret 2009, ble engcon kåret til årets maratongaselle i 2009 av Dagens Industri. I dag er utfordringene litt annerledes, men ikke desto mindre vanskelige. For internasjonaliseringsstrategien krever en hel del ettertanke.

– Her hjemme eier entreprenøren (graveren) oppdraget, men i England og Tyskland havner ansvaret og incitamentet hos den som regner – det vanskelige er å få dem til å innse at gevinstene kommer gjennom økt konkurranseevne og på sikt. Og å komme gjennom med dette budskapet krever god og tydelig argumentasjon, sier Stig.

Arbeidet med engcons internasjonale satsing fortsetter altså ufortrødent videre. Krisen som både bedriften og resten av verden har gått gjennom, går nok snart over – det gjelder bare å holde riktig tempo og stø kurs.

– Jeg tror man skal være passe hardhudet, ha tro på målene og ikke vike fra dem. Hvis man i tillegg klarer å være positiv og har evnen til å riste av seg motgangen, vil man omsider nå målet. Det funker for meg.

404 - Fant ikke siden

Vi fant ikke siden du lette etter.

Det oppstod en feil

Prøv å laste siden på nytt for å se om feilen oppstår igjen.

Det oppstod en feil

Vi kunne ikke koble til Internett. Sørg for at du har en fungerende nettverksforbindelse.